Skråblikk:

KRISE! SHOPPING! SOSIALISME!

Etter et år uten fast inntekt er erkjennelsens time kommet. Jeg har ikke råd til julegaver. Alle de bra folka som har holdt liv i meg ved å bomme meg røyk, lage mat til meg, spandere pils og ratzeputz, må belage seg på ikke-materiell takknemmelighet. Jeg gjennomgår min egen lille finanskrise her folkens, og den går det ikke an å shoppe bort. Artig idè forresten, at shopping skal kunne løse den noe større krisa, som skaper hodebry midt oppi julestria.

Krisa i finansmarkedet har preget alle nyhetsmedier de siste månedene. General Motors må si opp tusenvis av arbeidere. Oljeprisen synker. Island er konkurs. Og sjøl om konkurs og masseoppsigelser er triste greier, kan jeg ikke la vær å glede meg litt over enkelte av krisas følger. Jeg har danset euforisk rundt og godtet meg over masseoppsigelsene ved landets eiendomsmeglerkontorer. Jeg har ikke fnugg av medfølelse for kaksejævler som har tapt millioner på børsen. Jeg er altså en av dem som i lang tid har advart mot den smørja vi befinner oss i. Kriser i kapitalismen, har vi sagt. Bobleøkonomi. Men akkurat i det vi skulle til å heve pekefingeren og utbryte et sjøltilfreds "hva var det vi sa?" kommer remediene fra landets fremste representanter for det bestående. Ta noen ekstra runder med kredittkortene i julehandelen, sier de.

Kristin Halvorsen, den sosialistiske finansminister, sitt råd til norske lønnstakere i anledninga kapitalismens åpenbare utilstrekkelighet, er shopping. Eller som aktiviteten rutinemessig omdøpes til i desember måned - julehandel. Finansministeren får nøktern støtte fra landets statsminister som ber folk shoppe julegaver som normalt. Representanter for norsk næringsliv regner optimistisk med at til tross for økonomisk krisetid, vil også årets julehandel sprenge alle tidlige rekorder. Hva faen, folkens? Er det bare jeg som har problemer med å kontrollere kjevemusklene her?

Er det èn ting jeg mener å ha lært av det norske sosialdemokratiet, så er det at det ikke finnes lettvinte løsninger. Sosialklienter skal stå opp om morran, var det ikke sånn? Nylig avslørte dokumentarfilmskaper Erling Borgen at fair trade-produkter du får kjøpt i norske butikker ikke er så veldig fair i det hele tatt. Det er svært lite av pengene du betaler for kaffen, som faktisk tilfaller kaffebøndene. Borgens avsløringer viser med all tydelighet at det ikke går an shoppe seg til sosial rettferdighet. På samme vis er det sjølsagt umulig å shoppe seg ut av krisa. Er det ikke nettopp ukontrollert markedsmakt som har ført oss inn i uføret? Og kanskje også kapitalismens ukrenkelige ekspansjonsbehov? Er det ikke sånn at bedrifter og banker nå må nasjonaliseres verden over, stikk i strid med markedsliberalistiske prinsipper? Kapitalismens nødvendige profittjag har ført til miljøkrise, matvarekrise, krig, sult og annen faenskap. Forskjellene mellom verdens fattige og rike har økt i takt med at reguleringene av markedet har blitt bygget ned. Det bringer oss over på et grunnleggende trekk ved kapitalismen, som gjør at alle friske mennesker er mot den - uten fattige, ingen rike. Skal vi endre på elendigheten må vi fjerne hele jævla kapitalismen, og ikke putte på flere mynter.

Men, la gå da. La oss for et øyeblikk ta reklamen på ordet. La oss ta utgangspunkt i at det enkle ofte er det beste. Da finansminister Halvorsen lanserte sin løsning på den økonomiske krisa kom jeg til å tenke på et tv-program jeg bivånet for noen år tilbake. Anne Grossvold, som på denne tida stadig syslet med ordentlige nyheter fra den virkelige verden, hadde besøk av daværende RV-leder Aslak Sira Myhre. Sistnevnte, kjent for sitt folketekke, raljerte på sjarmerende vis og med glimt i øyet mot systemets iboende ondskap:

"Me i Raud Valgallianse har valgt å svelgja den raude pillå. Me vil hiva heile kapitalismen på historias skraphaug og erstatte ho med nokko bedre!"

"Men hva da, Aslak Sira Myhre? Hva vil dere erstatte kapitalismen med?" repliserte programleder Grossvold skarpt, før den sindige partileder smilende utbrøt "Neeei, eh sosialismen, tenkte eg..."

Klassekampen:

EN SNEAKERS DIALEKTIKK

Det kan ligge mye politiske motsetninger i en sko. Pumas nye sneaker har en forhistorie.

Da Tommie Smith og John Carlos på sekstitallet begynte på San José State University betalte de begge skoleavgiften med idrettstipender. Samtlige av de svarte elevene ved skolen var der på grunn av sine sportslige talenter innen basketball, fotball eller løping. Det var bare noen år siden president Lyndon B. Johnson avskaffet den institusjonaliserte rasediskrimineringen gjennom sin Civil Rights Act, men lovverket forandret seg raskere enn samfunnet. Svarte var bare gode nok for universitetene dersom de kunne vise til sportslig talent. Denne faktiske segregeringen opprørte mange av de svarte atletene på San José. Når Smith og Carlos i oktober 1968 dro til Mexico by for å løpe for USA var det med bagasjen full av indignasjon og black power. De skulle komme til å sende sjokkbølger gjennom idrettsverdenen.

«En hver svart person som lar seg utnyttes av sportsverdenen forråder sitt land, fordi han tillater rasistiske hvite å leve fredlig i villfarelsen at de svarte i ghettoene er der fordi de selv ønsker det. Så vi spør hvorfor skal vi løpe i Mexico, bare for å krabbe duknakket hjem?»

Sitatet er hentet fra stiftelseserklæringen til Olympic Project for Human Rights. Organisasjonen ble opprinnelig stiftet med mål om å organisere en boikott av de olympiske sommerlekene i Mexico. Noen boikott ble det aldri, men Tommie Smith og John Carlos skapte like fullt et historisk øyeblikk da de trådte opp på seierspallen 16. oktober 1968 - førti år siden i dag. Smith stod i midten, på den ærefulle førsteplassen, med Carlos på sin venstre side og australieren Peter Norman på sin høyre. De to afroamerikanerne tredde på seg svarte hansker og mens The star-sprangled banner gjallet utover stadion reiste de sine knyttede never i været.

«Då höjs två svarta nävar mot skyn. Skandalen slår ner i olympiska byn. Societen sväljer häpet sin whisky sour. Dom har skändat stjärnbaneret med black-power. Alla smällande amerikanska hjärtan stod stilla. Våra svarta gossar har uppfört sig väldigt illa.»

Slik skildrer det svenske proggbandet Nationalteatern den episke protesten. Og skandale ble det. Smith forsøkte å forklare motivasjonen for opptrinnet: «Hvis jeg vinner er jeg amerikaner, ikke en svart amerikaner. Men hvis jeg hadde gjort noe gæernt ville de sagt jeg var neger. Vi er svarte og vi er stolte over å være svarte. Det svarte amerika forstår hva vi gjorde her i kveld.»

Til liten nytte. IOC-president Avery Brundage kastet ut Smith og Carlos fra det amerikanske laget og fikk dem sendt hjem på første fly. Politikk har ingen plass i idretten, mente han. Samme Brundage hadde imidlertid ingen innvendinger mot Hitler-hilsener under OL i Berlin i 1936, da han var sjef for United States Olympic Committe. Smith og Carlos ble skjelt ut i pressen og frosset ut av idretten.

«Den svarte neven er et meningsløst symbol. Når du åpner den har du ikke annet enn fingre. Svake, tomme fingre. Den svarte neven har bare betydning når det er penger i den. Det er der makten ligger,» uttalte den svarte idrettslegenden Jesse Owens i etterkant av de olympiske lekene.

Langt på vei fikk Owens rett. Leve skal man jo. Man kan ikke spise en olympisk medalje. Nationalteatern forteller videre:

«Jag träffade John Carlos i München '72. Han hade jobb utan lön på idrottsfirman Puma. Han levde på intervjuer, som kostade hundra spänn. Han sa lite skamset «Familjen måste ju leva». Vi talade lite tvunget ett slag när jag plötsligt fick syn på en sak. Ett märke med en panter på hans skjorta. Jag sa «Då har du kontakterna kvar, du slåss för black-power än idag». Han satt tyst en stund och svarade sen helt stilla: «Det e ingen panter, det e en puma.»

Med disse strofene som bakteppe havner Pumas nye sneaker, the Tommie Smith Suede Pack, i et grelt lys. Sneakeren kommer i svart og rødt med et monogram av små knyttede never innfelt i det semskede læret. På pløsen er det sydd på et merke med Tommie Smiths navn og tallet 68 i fete typer. Det er en robust sko med et agitprop design, nesten på grensen til det vulgære. Revolutionary chic. Om Puma reduserer en historisk politisk hendelse til salgsvare eller om skoen er en ærefull hyllest til to modige menn som ofret seg i kampen for en rettferdig sak, får bli opp til den enkelte å bedømme. Et ironisk faktum er at det klassiske fotografiet av de to atletene på pallen ikke viser at de mottok sine medaljer i sokkelesten. I følge John Carlos som en symbolsk protest mot fattigdommen blant svarte amerikanere.

Foto: Puma. Publisert i Klassekampen 16. oktober 2008.

ABC Nyheter:

PRESTEN SOM ELSKET TERRORISTEN

Øyvind Foss studerte i Vest-Tyskland på 60-tallet. Da møtte han og forelsket seg i Jan-Carl Raspe som seinere ble en sentral del av Baader-Meinhof-banden.

I høst kan du se Niels Bruno Schmidt i rollen som terroristen Jan-Carl Raspei filmen Der Baader-Meinhof Komplex. En av dem som kjente den virkelige Jan-Carl Raspe er presten Øyvind Foss. Han var Raspes elsker og forteller her åpenhjertig om sin tapte kjærlighet over tredve år etter Raspes død i Stammheimfengselet.

Les hele saken Presten som elsket terroristen på ABC Nyheter.

ABC Nyheter:

DET TYSKE MARERITTET BLIR FILM

Den venstreradikale terrorismen var Vest-Tysklands mareritt på 70-tallet og hjemsøker tysk samfunnsliv den dag i dag. Den 31. oktober har storfilmen Der Baader-Meinhof Komplex premiere på norske kinoer.

Filmen Der Baader-Meinhof Komplex er produsert av Bernd Eichinger (Der Untergang, 2004) og ventes å bli en publikumsfavoritt på tyske kinoer denne høsten. Handlingen spinner fra studentopprørets klimaks i 1968 til kjernemedlemmene i RAF blir funnet døde på cellene sine i Stammheimfengselet i Stuttgart i 1977.

Les hele saken Det tyske marerittet blir film på ABC Nyheter.

Frontlinjer.no:

OBAMA KOBLES TIL TIDLIGERE TERRORIST

Den amerikanske valgkampen er kjent for å bli skitten når det nærmer seg valgdatoen. Både Demokratene og Republikanerne har sine team med møkkagravere som jobber med å spa opp ubehagelige historier om motkandidatene. Demokratenes presidentkandidat Barack Obama strever for tiden med «weather trouble that just won’t go away.»

Siden februar i år har det vært kjent at Barack Obama arbeidet for stiftelsen Chicago Annenberg Challenge. Denne stiftelsen ble dannet i 1995 av den tidligere venstreradikale terroristen William Ayers. Ayers og hans kone Bernardine Dohrn tilhørte terrorgruppen Weather Underground som stod bak en rekke bombeattentater gjennom hele søttitallet. Historien toppet seg denne uken etter at en journalist nektes tilgang til dokumenter som muligens kan belyse forholdet mellom presidentkandidaten og den tidligere terroristen Ayers.

Les hele saken på frontlinjer.no

Skråblikk:

BEDRE SEINT ENN ALDRI

Rapperen Wolverine, eller Kjetil Bjor som han egentlig heter, er for veteran å regne i norsk hiphop. Etter ti år med lusking i skyggene, mixtapes og gjesteopptredner debuterer han med albumet Hva skjer'a dog? på Rhythm and Rhymes. Allerede i 1999 forkynte han at plata var rett rundt hjørnet. Lovnaden har blitt et ironisk poeng på albumet som nå foreligger. Wolverine lar seg ikke nevneverdig affisere av at mange erklærer norsk hiphop død og begravet.

- Jeg kom med bølgen i '95 når alle begynte å rappe og mange har kommet og gått siden den gang. Joa, kanskje er jeg litt seint ute, men det tok den tida det tok, sier han med et skuldertrekk.

- Fra 1999 til 2004 var det Hawk som produserte for meg, men han er jo en travel mann. Han hadde mange prosjekter på gang og brukte mye tid på folk som Simon Devine og Andyboy. Jeg havna kanskje litt i andre rekke og tida trakk veldig ut. Til slutt fikk jeg ut fingeren og tok kontakt med Jester. Da skjedde det ting.

Rutinert produsent
Det er Jester som styrer labelet Rhythm and Rhymes og som har produsert mesteparten av plata. Han har tidligere jobbet med blant andre Gatas Parlament og en rekke undergrunnsrappere. En svært takknemmelig partner, skal vi tro Wolverine. Han mener allikevel at dette er hans album og at han har satt sitt eget preg på det.

- Vi har holdt på med skiva i tre år. Egentlig satt vi oss bare ned og begynte å lage låter. Etter hvert kom jeg inn på dette med Groruddalen og oppvekst-tematikk. Da tok hele skiva den retningen. Det blei den røde tråden og historia på skiva, forteller Wolverine.

- For dem som kjenner meg fra før er det nok ingen store overraskelser. Eller, kanskje det at Apollo er med. Det er det mange som har blitt litt satt ut av. Han har jo blitt rocker siden sist, humrer Wolverine.

Bølgedal for norsk rap
Apollo er en av mange norske rappere som har lagt opp de siste årene. Andre eksempler er Klovner i kamp, Tungtvann og Diaz. Mye har skjedd siden Wolverine begynte med rap. Selv om miljøet er nede i en bølgedal er han forsiktig optimist på norsk hiphops vegne.

- Det har vært mye opp og ned i norsk hiphop. Akkurat nå er det ganske dødt, det er liksom dance og sånn som er inn igjen. Men det var jo inn før hiphop blei stort på midten av nittitallet, så vi satser på at hiphop kommer tilbake igjen, smiler Wolverine lettsindig.

Forsiktig optimist
- Det er litt vanskelig å sette fingeren på noe skikkelig bra blant de nye rapperne. Det er mye rart som kommer for tida, men det er ingen akkurat nå som gjør kjempeinntrykk på meg. Jeg tror nok Norge kan få enda en rapbølge, men da må det komme noe nytt, noe folk føler at man kan bygge videre på. Vi trenger en riktig retning som gjør at folk blir stoka igjen, sier Wolverine.

Han peker på at det finnes mange flere utøvere i dag enn da han selv begynte, men at generasjonsskiftet også får konsekvenser for hvordan hiphop-kulturen utvikler seg. Det er ikke lenger opplagt for alle at rap, breaking, graffiti og turntablism hører sammen i èn kultur.

- Elementene i hiphop blir vel kanskje mer adskilt. Graffiti er det eneste som ikke kan gå i feil retning, sjøl om reklamebransjen bruker det mer og mer. Det er nok mange newbies som ikke har forståelse for de fire elementene, som ikke kjenner historia bak. For meg er det uansett musikken og graffitien som står i sentrum, og selv om dj-kunst og breaking er fett, er det ikke noe jeg har drevet noe særlig med. Jeg breaka litt på åttitallet, men det er det nok ikke mange som husker, flirer Wolverine.

- Personlig digger jeg å lage musikk! Om det fenger alle andre kommer litt i andre rekke. Jeg lager musikk først og fremst for meg sjøl og liker å høre utviklinga i en låt. Men det er klart tekster også er dritviktig. Det må være noe med mening. Jeg syns det er altfor mye tomt prat i hiphop. Jeg ville aldri gitt ut ei plate om ting jeg ikke veit noe om. De tinga jeg ser og gjør er det jeg rapper om. Det er mye bedre enn å leve i en fantasiverden og finne på ting å rappe om. Det er viktig med tekster folk kan relatere til - å by på noe eget.

Korta på bordet
Hva skjer'a dog? er et svært personlig album. Tekstene handler om å vokse opp på Oslos østkant i en virkelighet som ikke alltid er enkel. Selv om Wolverine snakker mye om dop, vold og kriminalitet er det hele veien med et upretensiøst preg. Kanskje er det nettopp dette som gir han en egenart som norskspråklig rapper. Han surfer ikke bare på ufarlig ironi, men tør å vise seg fra en sårbar side.

- Jeg var vel opptatt av å legge alle korta på bordet, ikke legge skjul på noe. Hvis folk først skal høre ei historie er det mye kulere å få hele sannheten og ikke en nedtona sannhet.

Det personlige uttrykket og filosofien bak å rappe om de tingene man kjenner har dype røtter i hiphop. Wolverine sverger til en bestemt tradisjon på spørsmålet om hvor han henter inspirasjon fra.

- Jeg er veldig inspirert av rapscena i New York på midten av 90-tallet. Det er der sjela mi ligger. Det er for all del mye kult på Vestkysten også, men det er New York jeg brenner for. Der går det i gateprat og for meg er det naturlig å gjøre samme greia her hjemme, forklarer Wolverine. Selv om det har tatt han ti år å få ut plata har han ingen planer om å gi seg med det første.

- Først og fremst blir det slippefest og så skal jeg begynne å jobbe med neste album. Jeg har allerede begynt å kontakte folk for beats og tar sikte på å få ut neste album tidlig i 2010. Man må jo smi mens jernet er varmt og en skive er ikke nok. På dette albummet har jeg fått fortalt min historie og gjort min greie, så neste gang vil jeg ha med flere gjester og flere produsenter.

Plata Hva skjer 'a dog? er i salg nå.

ABC Nyheter:

SPILLBAR LITTERATUR

Rollespill er en sexy og glamorøs hobby, skal vi tro to nye unge spillskapere. Ole Peder Giæver og Martin Bull Gudmundsen har arbeidet med rollespillet Itras by i sju år. Nå foreligger spillet i bokform, klar til å lanseres under spillfestivalen Arcon.

Bull Gudmundsen er kanskje mest kjent fra realityserien «Heia Tufte», men det er han ikke så opptatt av å snakke om. Nå handler alt om rollespill.

- Itras by er en retrosurrealistisk urbanfabel, forklarer han.

Les hele saken Spillbar litteratur på ABC Nyheter.

ABC Nyheter:

PLATEPUSJEREN

Big Dipper er platebutikken som driver etter den gamle metoden med fokus på kundene. Daglig leder ved Big Dipper Andreas Leine Jakobsen, har en klar visjon om hvordan en platebutikk skal være. Gjennom mange års drift og dyrekjøpte erfaringer mener han å ha lært hvordan man skal drive platesalg på den gamle måten i en bransje i stadig endring. Nøkkelen ligger i å være genuint interessert og åpen.

Les hele saken Platepusjeren på ABC Nyheter.

Foto: Brage Aronsen

ABC Nyheter:

OPP SOM EN TIGER

- Vi vil løfte fram de bandene vi tror kan blåse dinosaurene av banen, sier butikkeier og nybakt leder av plateselskapet Fysisk Format, Kristian Kallevik.

Gjennom en lidenskapelig kjærlighet til musikk og en fagkunnskap utenom det vanlige har Tiger blitt en viktig møteplass og distribusjonskanal for musikere og musikkinteresserte på utsiden av mainstreamen. Tiger-filosofien handler om å formidle god og interessant musikk, som ikke nødvendigvis får så mye oppmerksomhet andre steder. Det er denne filosofien daglig leder Kristian Kallevik nå vil ta med seg inn i det nystartede plateselskapet Fysisk Format.

Les hele saken Opp som en tiger på ABC Nyheter.

Frontlinjer.no:

SEKSTIÅTTEREN

Førti år har gått sidene det dramatiske opprørsåret nittensekstiåtte. Når historien nå skal leses og skrives på ny gjenoppstår mange av motsetningene fra dengang, og både internasjonalt og i hjemlige trakter blåser debatten friskt. Tore Linnè Eriksen var en av dem som stod midt i begivenhetenes sentrum i sekstiåtte. I dag er han historiker og professor i utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo. I sekstiåtte var den unge radikaleren formann ved Det Norske Studentersamfunn. Jeg har spurt han ut om hans opplevelser av nittensekstiåtte.

- Vi ble valgt av generalforsamlingen i mai sekstiåtte under voldsom oppslutning etter at de konservative hadde vunnet de to foregående valgene. Studentvalgkampen våren 68 var utvilsomt en politisk kamp. Vi så på oss selv som et viktig organ i det norske samfunnet og mente at det vi drev med betydde en del, forteller Linnè Eriksen.

Studentopprøret i Norge var like mangeslungent som i andre Europeiske land, skal vi tro Linnè Eriksen. Både saksfeltene og arbeidsmetodene i studentpolitikken endret seg i sekstiåtte.

- Det internasjonale var viktig. Vi var selvfølgelig svært opptatt av USAs krig mot folkene i Indokina, men også frigjøringskampene i det sørlige Afrika. Vi drev mye med solidaritetsarbeid, fulgte spent med på den såkalte Prahavåren og hadde forbindelser med den demokratiske venstresiden i Praha. I tillegg kom mer studentinterne ting knyttet til universitetene. Mange var opptatt av å bekjempe autoritære strukturer, professorvelde, manglende studentdeltakelse i kampen om universitetets rolle. Linnè Eriksen bemerker det ironiske i at han sitter og prater om professorvelde før han fortsetter. - Vi ønsket oss uavhengige og kritiske utdanningsinstitusjoner og vi var svært kritiske til den amerikanske modellen der universitetene ble redskaper for krigsmakten og kapitalismen. Nittensekstiåtte var et sammenfall mellom de stor og de små tingene.

Bare i år er det planlagt hundrevis av bokutgivelser verden over i anledning jubileet. Betydningen av opprøret og ulike tolkninger av de faktiske hendelsene blir diskutert med stor iver. Professoren hevder han ikke helt forstår den tilbakevendende fascinasjonen for nittensekstiåtte. Han mener allikevel å kunne peke på to viktige årsaker.

- For det første var dette viktig for en hel generasjon. De som var unge radikale opplevde en voldsom politisk oppvåkning. Det var kvinnekamp, kulturell frigjøring og selvfølgelig en økt bevissthet rundt Nord og Sør som satt sitt preg på hele samfunnet. Sekstiåtte var et globalt opprørsår, et år som betydde noe for folk mange steder. Det satt dype spor.

- Den andre grunnen er de stadige forsøkene på omkamp fra de som hevder sekstiåtte var roten til alt vondt. Det finnes jo de som mener at dette ikke representerte noe bra, som vil skru klokka tilbake, ha mere lydighet og salmesang i barnehagen.

Hva utløste denne bølgen av opprør verden over? Fantes det noen felles ideologisk plattform?

- Det er klart at vi alle følte oss som del av en større kamp, selv om det ikke fantes noen fasttømret generalstab. Vi ble inspirert av hverandre, lærte av hverandre og hadde flere store internasjonale konferanser, blant annet om Vietnam. Vietnam var jo den første tv-overførte krigen og det var helt nytt.

Var sekstiåtte først og fremst et politisk opprør eller et kulturopprør?

- Politisk opprør endrer kulturer. Det er viktig å forstå at det var ikke ett opprør, ikke ett sekstiåtte, men mange. Også her i Norge sprikte det i alle retninger. Denne hippie-strømningen for eksempel, som drev med hasj og mer diffuse livsstilsopprør, er helt på siden av hva jeg drev med. Personlig har jeg aldri røkt hasj, knapt nok satt min fot på Club7 og jeg tror ikke jeg verken den gang eller seinere har hatt noe spesielt utsvevende sexliv, humrer professoren og legger til - Men dette var også en del av sekstiåtte.

Finnes den typiske sekstiåtteren?

- Jeg kan ikke se for meg hvem det skulle vært, sier Linnè Eriksen nesten forfjamset.

Også høyresiden har vært opptatt av det politiske arveoppgjøret rundt nittensekstiåtte. Frankrikes president Nicolas Sarkozy anklaget under valgkampen i fjor sekstiåtterne for å stå bak oppløsningen av all moral, autoritet, arbeidsetikk og nasjonal identitet. Her hjemme har avtroppende Unge Høyre-leder Torbjørn Røe Isaksen markert seg kritisk til arven fra nittensekstiåtte. Røe Isaksen mener opprøret ledet datidens unge til det han kaller den totalitære fristelse.

- Torbjørn Røe Isaksen har et slags poeng, fordi det er mange ulike tradisjoner som representerer arven fra sekstiåtte. En av dem er den autoritære AKP (ml)-tradisjonen. Men hovedtyngden av de jeg omga meg med i sekstiåtte har alltid tatt klar avstand fra denne. Den antiautoritære tradisjonen jeg kommer fra representerer det motsatte av den merkelappen Røe Isaksen forsøker å klistre til nittensekstiåtte. For oss handlet det om en lengsel mot å ikke godta det makteliten prediker, sier Linnè Eriksen.

- På mange måter var det nittensøttito og kampene rundt folkeavstemminga som ble det norske sekstiåtte. Da sloss vi mot at Norge skulle bli med i en europeisk rikmannsgruppe, vi sloss mot elitene på toppen, som Røe Isaksen dyrker i dag. Men i forhold til sekstiåtte er dette med totalitær fristelse et AKP-avvik som ikke gjaldt en så stor del av årskullet. Stortingsvalget i 1973 er betegnende i så måte. Da fikk SV 11 prosent mot 0,4 prosent for AKP, som stilte for første gang.

Vil verden noen gang se en opprørsbølge tilsvarende nittensekstiåtte?

- Som historiker er det lettere å si noe om fortida enn om framtida. Men det er klart at verden trenger nye opprør. Så lenge vi har imperialisme, autoritære samfunnsstrukturer, ulikhet mellom fattig og rik, og et snevert kulturelt hegemoni trenger vi nye opprør. Og det sier jeg ikke fordi jeg var ung i sekstiåtte, men fordi det er min faste overbevisning i dag, avslutter Linnè Eriksen.

Foto: Cecilie Aslagsen, hio.no.